Fra ambisjon til handling: Refleksjoner fra naturtoppmøtet COP16 i Colombia Denne gangen tar vi et dypdykk inn i arbeidet med å få på plass en global naturavtale sammen med to gjester som er involvert i arbeidet: Vigdis Vandvik, professor ved Institutt for Biovitenskap ved Universitetet i Bergen, og Anne Martinussen, seniorrådgiver ved Miljødirektoratet. Sammen diskuterte vi resultatene fra COP16-toppmøtet i Colombia og reflekterte over hva som ble oppnådd – og ikke minst hva som fortsatt gjenstår. Hva ble oppnådd på COP16? COP16-toppmøtet i Colombia ble en viktig milepæl, hvor verdens land samlet seg for å følge opp Naturavtalen som ble vedtatt på COP15 i Montreal for to år siden. Målet er at 30 prosent av verdens land- og havområder skal vernes innen 2030. På årets toppmøte var fokuset på å konkretisere disse målene og sikre nasjonale handlingsplaner for gjennomføringen. Anne Martinussen påpekte at én av de mest betydningsfulle beslutningene var etableringen av en permanent komité for urfolk og lokalsamfunn under Konvensjonen for Biologisk Mangfold (CBD). Dette ble møtt med stor applaus på konferansen, da urfolks deltagelse anses som avgjørende for å sikre naturvern på bakkenivå. Komiteen vil ikke bare styrke urfolks rettigheter, men også gi dem en viktig rolle i gjennomføringen av naturavtalen. Anne Martinussen fremhevet også Kalli-fondet, et globalt fond som skal sikre rettferdig fordeling av inntekter fra bruk av genetisk materiale i naturen. Fondet har et mål om å samle inn opptil én milliard dollar årlig, hvor en stor andel av midlene vil gå til urfolk og lokalsamfunn. Utfordringer med finansiering og gjennomføring Et sentralt tema på COP16 var hvordan landene skulle finansiere tiltakene for å beskytte naturen. Mange land i det globale sør, som ofte har de rikeste biologiske ressursene, krevde økonomisk støtte fra det globale nord for å kunne gjennomføre naturverntiltak. Norge, sammen med Madagaskar, tok en brobyggerrolle i forhandlingene, men det var fortsatt stor uenighet om hvordan fondene skulle forvaltes og distribueres. Vigdis og Anne beskrev hvordan finansieringsspørsmålet tidvis skapte spenninger mellom landene, og at COP16 til slutt ikke kom helt i mål på dette området. Flere land etterspurte en klarere struktur og forpliktelser rundt finansieringen, og spørsmålet om støtteordninger vil fortsette å være sentralt fremover. En kobling mellom klima og natur COP16 resulterte også i en resolusjon som styrker koblingen mellom klima- og naturkrisen. Anne forklarte at naturvern og klimatiltak henger tett sammen, og at det er viktig at klimatiltak ikke får negative konsekvenser for biomangfoldet. Dette er et skritt i retning av å integrere naturhensyn i alle sektorer, noe som har vært etterspurt både nasjonalt og internasjonalt. Hvor går veien videre? Naturavtalens mål krever store samfunnsendringer, og Vigdis uttrykte håp om at flere nasjoner vil levere inn ambisiøse og konkrete nasjonale handlingsplaner i tiden som kommer. Norge har levert sin naturmelding og vil fortsette å jobbe for å verne 30 prosent av land- og havområder. Videre understreket både Vigdis og Anne at en viktig oppgave fremover vil være å utvikle systemer for måling og rapportering, slik at man kan følge opp om landene faktisk når sine mål. Konklusjon: Selv om COP16 ikke førte til en fullstendig enighet om finansiering, ble det likevel tatt viktige skritt mot å sikre urfolks rettigheter og styrke sammenhengen mellom natur- og klimapolitikk. Naturviterne vil følge utviklingen nøye og fortsette å arbeide for en helhetlig og kunnskapsbasert tilnærming til naturvern. Lytt til hele episoden på NaturviterPodden for å høre mer om hva Vigdis og Anne har å si om veien videre for en global naturavtale
